Vannkraften og de første industristedene

Rjukanfossen i Måne elv mellom Møsvann og Tinnsjøen er grunnlaget for industristedet Rjukan. Rjukan vokste fram i forbindelse med at Norsk Hydro startet kunstgjødselproduksjon i 1911. Nå er det bare vann i fossen i perioder med overskudd av vann. (Foto: © Ove Bergersen / NN / Samfoto)

Fra 1890-årene startet en periode der "fossespekulantene" begynte å kjøpe opp fallrettighetene i mange vassdrag i Norge. Dette var gjerne byfolk med forretningstalent og teknologisk innsikt, folk som forstod at de norske fossefallene var en verdifull naturressurs som kunne benyttes til å bygge opp storindustri i Norge. De norske fossespekulantene som så muligheter for lett-tjente penger, hadde ofte utenlandske medspillere.
Oppkjøp av norske fallrettigheter av utenlandske kapitalinteresser skapte uro hos norske myndigheter. I 1906 viste det seg at utlendinger eide over tre fjerdeparter av de fossene som til da var bygd ut. Derfor vedtok Stortinget samme år de foreløpige konsesjonslovene ("panikklovene") som skulle hindre at for mye av Norges naturressurser kom på utenlandske hender. De som ville kjøpe fallrettigheter i norske vassdrag, måtte først søke om konsesjon, det vil si de måtte søke om tillatelse til å kjøpe av den norske regjeringen. Snart ble de midlertidige konsesjonslovene utvidet til også å gjelde utlendingers eiendomsrett til skog og bergverk. Kampen om konsesjonslovene var det spørsmålet som skapte størst politisk strid i Norge de første årene etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905.
Da de endelige konsesjonslovene ble vedtatt i 1909, ble norske og utenlandske interesser likestilt, slik at også norske oppkjøpere måtte søke om konsesjon. Ved tildeling av konsesjon måtte kjøperne betale konsesjonsavgift til staten og til kommunene der naturressursene lå. Kraftverkene hadde også plikt til å levere en viss mengde strøm til kommunene.
Det var særlig prinsippet om hjemfallsretten som hadde skapt størst politisk strid. Ifølge hjemfallsretten skulle naturressurser, kraftverk og industrianlegg der private eller utlendinger eide mer enn én tredjedel, tilfalle staten vederlagsfritt etter en periode fra 60 til 80 år. Forsvarerne av konsesjonslovene mente at eiendomsretten til naturressursene måtte begrenses, slik at de ikke bare kom de rikeste til gode. De norske vassdragene ble betraktet som et nasjonalt felleseie, og loven skulle sikre at avkastningen av naturressursene skulle komme hele befolkningen til gode.
Da det ble klart at det fantes store olje- og gassressurser på den norske kontinentalsokkelen på slutten av 1960-årene, ble noe av den samme tankegangen som da konsesjonslovene ble vedtatt, lagt til grunn for lovgivingen. Stortinget bestemte at norske myndigheter skulle ha styringen over disse nyoppdagede naturressursene. Et sterkt statlig engasjement i petroleumsvirksomheten skulle sikre at disse rikdommene kom hele nasjonen til nytte, både for dagens befolkning og for framtidige generasjoner.
Den vannkraftbaserte elektrisiteten var grunnlaget for den kraftkrevende industrien som vokste fram fra begynnelsen på 1900-tallet. Denne industrien, som omfatter både elektrokjemisk- og elektrometallurgisk industri, er ofte store kapitalkrevende foretak som ble bygget opp med utenlandsk kapital i startfasen. Slik industri kalles også for prosessindustri, siden den i stor grad benytter ulike kjemiske prosesser i produksjonen. Prosessindustrien har dannet grunnlaget for mange industristeder basert på lokale vannkraftressurser hvor det er vanlig at én stor industribedrift utnytter kraften. Når én enkelt industribedrift ble viktig for næringslivet i et lokalsamfunn, ble den kalt en hjørnesteinsbedrift. Slike industristeder fikk ofte betegnelsen ensidige industristeder.
Den første elektrokjemiske bedrift i Norge var Hafslund Karbidfabrikk ved Sarpsborg i 1899, etterfulgt av lignende anlegg i Meråker i 1900. I 1908 startet produksjonen av karbid i Odda, men virksomheten gikk seinere konkurs. Etter gjenoppstart av driften i 1924 ble Odda Smelteverk verdens største produsent av karbid. Sink ble også produsert i Odda av Norzink AS, som ble etablert i 1924.
Produksjon av aluminium kom i gang på begynnelsen av 1900-tallet. Vårt første aluminiumsverk, Vigelands Brug i Vennesla, ble satt i drift i 1907. Så fulgte oppstart av aluminiumsindustri i Eydehavn (1914) og i Tyssedal (1916), før A/S Norsk Aluminium Company startet opp produksjon av aluminium i Høyanger i 1919.
Før 1900 foregikk storparten av verdens nikkelproduksjon i Norge. I 1870 var 40 gruver og smeltehytter i drift. Evje Nikkelverk, som ble stiftet i 1872, tok elektrisiteten i bruk fra 1908. Fra 1910 ble Kristiansands Nikkelraffineringsverk starten på en langvarig nikkelproduksjon, og bedriften ble en av Sørlandets største arbeidsplasser. I 1929 skiftet verket navn til Falconbridge Nikkelverk AS etter at det kanadiske gruveselskapet Falconbridge Nickel Mines Ltd. overtok eierskapet. I 2006 kjøpte det sveitsiske selskapet Xstrata opp hele Falconbridge-konsernet, inkludert nikkelverket i Kristiansand med om lag 500 ansatte, og byttet navn til Xstrata Nickel Nikkelverk.
Året 1905, samme år som Norge fikk sin selvstendighet etter oppløsningen av unionen med Sverige, representerer også et merkeår i norsk industrihistorie. I dette året ble grunnsteinen lagt for Norsk Hydroelektrisk Kvælstofaktieselskab som startet framstilling av kunstgjødsel på Notodden og seinere på Rjukan (1911), med luft, vann og kalkstein som råstoffer. Med raskt stigende folketall i verden ble det et voksende behov for å øke matproduksjonen. Kunstgjødsel var et viktig produksjonsmiddel for å øke avlingene i jordbruket. Utbygging av Svelgfoss ved Notodden og seinere utbygging av Rjukan-anleggene, med Vemork og Såheim kraftstasjoner, ble starten på det som skulle bli Norges største industrikonsern, det flernasjonale selskapet Norsk Hydro ASA, med hovedkontor i Oslo og produksjonsbedrifter i flere bransjer i mange land hundre år seinere.
Ingeniøren og industrigründeren Sam Eyde var industriselskapets første generaldirektør. Eyde var aktivt med i flere av datidens industrietableringer, for eksempel nikkelverket i Kristiansand og industriselskapet Elkem. Eyde har også gitt navn til industristedet Eydehavn. Sam Eyde hadde kjøpt opp fallrettigheter i flere norske vassdrag, blant annet Rjukanfossen. Han kjente til prinsippet om at en elektrisk gnist kunne binde luftens nitrogen og oksygen i en vannløselig forbindelse. Av denne kunne det framstilles salpetersyre for produksjon av kunstgjødsel – kalksalpeter.
I 1903 hadde Eyde møtt nordlysforskeren, professor Kristian Birkeland i en middag hos Gunnar Knutsen som seinere ble statsminister i Norge. Her fortalte Eyde om sin industri-idé. Han hadde imidlertid et problem. Han manglet en metode som kunne gi en kraftig nok elektrisk gnist. Da kunne professor Birkeland fortelle at han hadde en ”elektrisk kanon” som han brukte i sine nordlyseksperimenter. Noen dager før, under et foredrag og demonstrasjon av apparatet sitt, hadde han hatt et uhell, en kortslutning, som hadde gitt en svær flamme. Det skulle snart vise seg at denne ”oppdagelsen” ble løsningen på Eydes problem. Sammen tok de patent på ”Birkeland-Eydes lysbuemetode”, og grunnlaget var lagt for å starte produksjon av kunstgjødsel i Telemark, et produkt som ble solgt verden over under navnet Norgessalpeter.
Dette ble innledningen til en ny æra for videre utnytting av våre vassdrag til energiformål. Produksjon av kunstgjødsel krevde store mengder elektrisk energi. Norge hadde mange vassdrag og store vannfall som kunne produsere tilstrekkelig og rimelig elektrisk energi. Vannkraften – ”Norges hvite kull” – ble grunnlaget for ny storindustri i landet og for en rekke industristeder som vokste fram i norske dal- og fjordbygder med rikelig tilgang på vannkraft.
I Vestfjordalen, mellom Møsvann og Tinnsjøen i Telemark, kaster elva Måne seg ut i den 104 meter høye Rjukanfossen – den rykende fossen. Fossen ble det ressursmessige grunnlaget for at denne bondebygda, med noen gårder og et par hundre mennesker, på få år forvandlet seg til et industristed. Da var det naturlig at stedet fikk navnet Rjukan, oppkalt etter fossen. I 1910, ett år før produksjonen var kommet i gang, bodde det om lag 2200 mennesker i og omkring det nye industristedet som var i utvikling i forbindelse med utbygging av vannfallene og reising av kunstgjødselfabrikken. I 1920, ni år etter at produksjonen av Norgessalpeter startet, var folketallet steget til over 8000 mennesker. Bondebygda var blitt forvandlet til et moderne industristed – til bysamfunnet Rjukan, bygget opp rundt virksomheten til Norsk Hydro.

Oppgave

1. Hva menes med konsesjon? Hva menes med hjemfallsretten? Hva var hensikten med konsesjonslovene?
2. Nevn noen kjennetegn ved den kraftkrevende industrien.
3. Merk av alle industristedene som er nevnt i teksten ovenfor på et blindkart. Sammenlign lokaliseringen og forklar noen likheter og ulikheter ved disse industristedene.